I dag teller den norske bestanden ca. 70 000 individer.
Eurasisk bever skiller seg ikke vesentlig fra sin amerikanske fetter, hverken i utseende eller levesett. De er imidlertid to forskjellige arter og kan ikke krysses. Der begge forekommer virker det som den nordamerikanske konkurrerer ut den eurasiske. Beveren var opprinnelig utbredt over store deler av Europa nord for Alpene og i Sibir. På grunn av sin fine pels ble den ivrig jaktet på, og ble mange steder totalt utryddet. I Europa overlevde den bare fem steder:
I løpet av 1900-tallet har bestanden vokst igjen, delvis gjennom vernetiltak og delvis gjennom utsetting på steder der den var borte.
I Danmark forsvant beveren allerede i bronsealderen, for ca. 3000 år siden. Oktober 1999 ble 18 bevere fra Elben i Nordtyskland satt ut i Klosterhede skog vest for Holstebro, og ser ut til å klare seg bra. I Sverige og Finland ble den utryddet rundt 1870. I Norge ble arten fredet første gang i 1845, senere i 1899 og 1924. På det minste var det 60–100 gjenlevende dyr. I dag teller den norske bestanden ca. 70 000 individer. Med utgangspunkt i den norske bestanden er beveren senere gjeninnført både i Sverige og Finland. I årene 1922–1939 ble 80 norske bevere satt ut på 19 ulike steder i Sverige. I tillegg kommer naturlig vandring over grensen, og den svenske bestanden teller i dag ca. 100 000 dyr. I Finland ble 17 norske og 7 kanadiske bevere satt ut 1935–1937. Dette var før man visste at europeisk og amerikansk bever er to ulike arter. I ettertid har amerikanerne klart seg best, og Finland har i dag ca. 800 eurasiske bevere og 3000–5000 nordamerikanske.
