Mink er et mårdyr som har sitt naturlige utbredelsesområde i Nord-Amerika, men som har blitt introdusert i Europa for pelsdyroppdrett.
Mange mink har imidlertid rømt til et liv i frihet og klart å tilpasse seg nye habitater, der de så har formert seg uten kontroll og spredd seg. Hele 15 underarter er beskrevet, 16 om man regner med sjømink som døde ut omkring 1860.
Minken er i dag etablert over store deler av Europa. I Norge over nesten hele landet. Dette er et resultat av rømt oppdrettsmink siden 1930. I en periode har dyrevernaktivister også sluppet ut mink fra oppdrettsanlegg. Alle disse minkene har gjort stor skade på den europeiske faunaen.
Mink er kortbeint og har en svært langstrakt og smidig kropp med en hale som utgjør nærmere 1/3 av totallengden. Voksen hannmink veier gjerne ca. 0,9–1,6 kg og har en total kroppslengde på omkring 58-70 cm (60 cm i snitt) inkludert halen. Hunnmink er betydelig mindre og veier gjerne ca. 0,7–1,1 kg og har en totallengde på ca. 46-57 cm (50 cm i snitt) inkludert halen. Gjennomsnittlig levealder er ca. 10 år.
Norsk villmink er helst sjokoladebrun i fargen, men på grunn av innslag av oppdrettsmink kan fargen variere fra hvit til sort. Etter noen generasjoner vil imidlertid fargen bli sjokoladebrun. Mink har også en hvit flekk på haken og noe hvitt «dratt nedover» fra haken og ned mot brystet.
Minken er nattaktiv og lever i ensomhet utenom paringstiden. Hannmink er spesielt territorial ovenfor mink av samme kjønn. De markerer sitt territorium med et musksekret fra analkjertlen. Minker er dyktige svømmere og gode klatrere. De kan dykke ned til ca. fem meters dybde og svømme ca. 30 meter i neddykket tilstand. Hiet plasseres gjerne ved bredden av elver og vann. Ofte tar de over hi etter andre dyr, for eksempel bisam.
Dietten varierer med årstiden. Sommerstid spiser den mye kreps og frosk, men også fugl, mus, bisam og andre mindre pattedyr. På vinterstid består dietten for det meste av små pattedyr og fugl. Tidlig om våren spiser minken en del fugleegg og fugleunger når de klekkes.
Mink trives i skogsområder med nær tilknytning til vann. De starter gjerne med å parre seg i 10 måneders-alderen. Hunnminken går drektig i ca. 40–75 dager. Ungene fødes sent på vårparten og et kull består vanligvis av 1–8 unger. Som nyfødte veier de ca. 8–10 gram og er rosa og skrukkete, kun med et tynt hvitt hårlag. De er blinde ved fødselen. Øynene åpner seg etter ca. tre og en halv uke. De blir ved mora til utpå høstparten, da de forlater henne for å danne egne revir.
Mink ble innført til Norge i 1927, da den første minkfarmen kom i gang på Vestlandet. Alt i 1930 ble den første villminkstammen etablert i Sunnhordland, da mink rømte fra en minkfarm etter en flom nær Bergen. Minkfarmer ble også etablert på Østlandet i løpet av 1930-tallet, siden også andre steder i landet. Alt på 1940-tallet fantes det villmink i for eksempel Akershus, og på 1950-tallet spredte minken seg raskt langs kysten og vassdragene. Innen 1955 var det registrert villmink i samtlige fylker på Østlandet. Fram mot 1980 spredte minken seg til nesten hele landet, med unntak av Finnmark. Siden har den også kolonisert dette fylket, selv om det er tegn til at den er i tilbakegang. Det finnes imidlertid ingen beregninger av minkbestanden i landet, annet enn statistikk over fangst.
Arten er, blant annet grunnet sin mangel på naturlig konkurranse fra norske dyrearter, og sin tendens til å effektivt drepe for rekreasjon, uønsket i landet og står derfor på norsk svarteliste.